BAKER FRA ÅLESUND: Jessika Hagerup fra Ålesund frister britene med duftende vegansk bakst, med norske skoleboller som favoritt. Foto: HILDE KRISTIN GRØNLUND
Jessika fra Ålesund driver vegansk bakeri i England. Lokalbefolkningen elsker skoleboller, kanelsnurrer og den sunnmørske spesialiteten timpe.
REPORTASJE I ENGLAND:
HILDE KRISTIN GRØNLUND (tekst og foto).
“Folk synes det er artig å si skolebolle”
Jessica Hagerup – Norwegian Bakers
-Da jeg var 10 år giftet storesøsteren min seg med en konditor fra Østerrike. Det syntes jeg var veldig fascinerende så jeg pleide å følge etter han til jobb. Jeg pleide bare å se på når de bakte og fikk litt småpenger for å vaske bakeplater, sier Jessika Hagerup.
I dag eier hun bakeriet Norwegian Bakers som ligger i Wivenhoe, en småby på Sørøstkysten av England. Det er en idyllisk, liten by med trange gater og vakre engelske cottages. Wivenhoe havner stadig på lister over de beste stedene å bo i England. Innerst i et industriområde finner man bakeriet til Jessika.
-Vi pleier å si: «We’re baking happiness». Det er en sånn «slogan», sier hun og smiler.
(Saken fortsetter under bildet):
IDYLL: Det er i den idylliske småbyen Wivenhoe i sørlige England at Jessika Hagerup fra Ålesund har slått seg ned, og etablert bakeriet «Norwegian Bakers». . Foto: HILDE KRISTIN GRØNLUND
Norsk og vegansk
I bakeriet selger de norske spesialiteter som kanelsnurrer, skoleboller og pepperkaker, i tillegg til pizza og annet bakverk. Alt de selger er vegansk. Her finner man også to slag av den sunnmørske spesialiteten timpe, som ikke er vanlig å finne på Sunnmøre lenger. Jessika hadde ikke hørt om vegansk mat før hun skulle bake til et marked, men syntes det var kjekt å ha en utfordring. Hun tenkte det var helt umulig å få til, men forandret først på en oppskrift og la merke til at kanelbollene ble det luftigste bakverket hun noen gang hadde vært bort i. Vaniljekremen ble det neste.
-Det var sånn at jeg prøvde og feilet og så: «Der, den var bra!» Og så knakk jeg liksom koden for å få til en ordentlig vaniljekrem. Det er sånn at hvis du tar vekk noe som smaker godt så må du tilføre noe som smaker enda bedre, for når du smaker så skal du ikke tenke at her savner du melk. Du skal tenke: «Oj, dette var kjempegod vanilje.» Så må du bytte ut og bare tenke på den smaksopplevelsen. Skikkelig vanilje, liksom, forklarer hun engasjert.
Det åpner også masse dører for folk med allergier. Hun prøvde å være veganer selv, men var ikke noe særlig flink til det.
-Jeg har vært det av og til, men jeg synes liksom at hver liten ting hjelper så om ikke jeg kan være 100% veganer så kan bakeriet være det, sier Jessika.
(Saken fortsetter under bildet):
TIMPE: Den ålesundske spesialiteten “timpe” har blitt et populært bakverk for Jessika og bakeriet hennes . Foto: HILDE KRISTIN GRØNLUND
Må ha høyere kvalitet
Det er et stort utvalg av veganske oster i England. Jessika prøvde sikkert 50 forskjellige typer før hun fant en som smakte bra nok. Datteren Anna, som jobber i bakeriet, liker godt å blande flere oster. Hun river selv og mikser sånn at hun får den mest spesielle smaken. Det er mye prøving og feiling, men Jessika selger ingenting før det smaker bedre og har høyere kvalitet enn det som ikke er vegansk. Det mener hun å ha oppnådd med hundrevis av anmeldelser som gir bakeriet fem stjerner.
-I regionen her så har du ikke noen andre matprodusenter med høyere «reviews», og det er vegansk, det er norsk, det er laget på en bitteliten plass, sier hun.
-Hvordan tar lokalbefolkningen imot skoleboller?
-De synes dette er kjempespennende da, hvis de liker kokosnøtt. Kokosnøtt er noe som folk enten er glad i eller synes er helt forferdelig. Sånn som pappaen min, han bare: «Uff!», sier hun og ler, før hun legger til.
-Det er det samme med rosiner.
Til jul er kundene veldig glade i skikkelige norske pepperkaker, men vil gjerne ha dem litt dekorerte.
-Jeg må tilpasse meg og få den balansen, at det er familiært nok til at folk tenker: «Ja, ja, dette har vi vært borti før», men det må være spesielt nok til at de tenker: «Oj, dette var spennende!» Jeg må finne den balansen, utdyper hun.
(Saken fortsetter under bildet):
NORSK PÅ NORSK: Når Jessika serverer skolebolle og timpe til britene så vil de svært gjerne prøve å uttale det på norsk . Foto: HILDE KRISTIN GRØNLUND
Norske varenavn
Jessika har valgt å gjøre alt for hånd og har kun en mikser i bakeriet sitt.
-Jeg studerte på BI i Trondhjem og der hadde de et lite bakeri som heter Godt Brød, og de gjorde alt for hånd så det var nok litt min inspirasjon til å bare ha det lite. Du legger igjen litt av sjelen i arbeidet da. Så det er ikke bare at du putter det i en maskin og så kommer det ut på andre siden, forklarer hun.
Hun veksler mellom å bruke engelske og norske navn på produktene ut fra om det er i et såkalt høyere klasse marked eller lavere klasse marked. Ofte kaller hun skoleboller «sunshine buns», men på Norwegian Bakers heter de skoleboller.
-Folk synes det er veldig artig og prøver å uttale det.
Begynte i det små
Da Jessika var hjemmeværende med sønnen sin, Thomas, ble det litt knapt å leve på en inntekt og hun håpet å kunne tjene £100-200,- pr måned med å bake. I England er det lett å få godkjent kjøkkenet som et hjemmebakeri. Man må ha en klar strategi på hvordan man får det til å gå fra et kjøkken til et bakeri og motsatt.
-Jeg kunne ikke kjøre bil så jeg syklet. Jeg hadde sykkelvognen til Thomas og hadde en flettet piknikkurv med kanelsnurrer og litt skoleboller og eplekake og så syklet jeg på «Car boot sale», sånne utendørs loppemarked og solgte der, og solgte ut med en gang, forteller hun engasjert.
En venninne tilbød å kjøre henne rundt. De var på alle slags matfestivaler, markeder og tilstelninger. På samme tid ble mannen hennes, Richard, permittert.
-Han hadde også begynt å selge litt. Han begynte å komme i pausen sin og syntes det var veldig artig å være ute og selge. Litt sånn tørrvittig engelsk humor. Han syntes vi skulle prøve dette, så jeg bakte og da kjørte han til marked. Det gjorde vi vel i tre år, sier Jessika.
På 17. mai er de i London og selger skoleboller, kanelsnurrer og bergenske skillingsboller til nordmenn.
-Vi tok også med våre…jeg kan ikke si hva det heter på norsk lenger, vet du, sånne pizzasnurrer. Vi så i fjor at det var for lite for vegetarianere og veganere, så for dem å kunne kjøpe seg en pizzasnurr, så gjorde det folk veldig glade, forklarer hun.
(Saken fortsetter under bildet):
INNSPURT: Bakevarene skal ut, og Emily og Anna legger fram dagens bakst.. Foto: HILDE KRISTIN GRØNLUND.
Lå 10 år etter England
Jessika tok fagbrevet i Norge, men det er ikke et krav for å jobbe som baker i England. Det som er viktig er at man er utdannet innen matsikkerhet og har strategier for å holde maten trygg.
-Da jeg flyttet hit så var det sånn at du måtte ta sikkerhetskurs før du fikk lov til å gå inn i bakeriet, og de hadde veldig, veldig strenge kontroller på absolutt alt, så der var nok England før sin tid. Nå er det liknende system i Norge, men jeg tror Norge var altså 10 år etter, forklarer Jessika.
Det kan komme uanmeldte næringsmiddelkontroller både i bakeriet og når de selger på markeder.
-Vi er veldig lav risikoklasse for vi har verken melk eller egg så vi har ikke så ofte kontroller som hvis vi hadde holdt på med fløte og egg. Da må du ha helt annen desinfisering og alle som jobber der må ta et «Food hygiene certificate», forklarer hun.
Et kurs innen mathygiene. De har en vaskehjelp som kommer og skrubber og steriliserer lokalet før de begynner å jobbe. Før det ser det ut som det har gått av en bombe der i en time, ifølge Jessika.
Kultursjokk
Jessika forteller at det var et kultursjokk da hun først kom til England.
-I Norge så er det sånn, hvis du er kvinne som vil ha en mannsjobb så skal du jobbe like hardt, og det er ikke snakk om at noen av mennene skal ta av litt av vekten for deg. Da jeg kom til England så var det sånn: «Nei, nei, du kan ikke løfte denne. Du er kvinne. Du kan ikke gjøre det.» Det var snakk om at de skulle prøve å løfte alt for meg, hvilket jeg fant veldig fornærmende da jeg var 21 år, ler hun.
De hadde heller ikke noe dameuniform for en baker da Jessika begynte der, og hun kunne ikke gå rundt i en mannsuniform. Det var det ikke snakk om. I stedet kom de med en hvit kjole med røde prikker og rød krage som hun skulle gå med. Med hennes 182 cm rakk kjolen til midt på lårene. Jessika må le av det nå, men syntes det var irriterende den gangen. Hun forstod heller ikke hvorfor alle sa «how are you?» og trodde de mobbet henne. Sjefen for bakeriet forklarte henne at det var noe folk sa.
-Jeg kunne ikke forstå hvorfor alle skulle gå rundt og si noe av høflighet i England, humrer Jessika.
Til slutt gikk de også med på at hun kunne ha mannsuniform.
Bakere sover når de kan
Det er tidkrevende å drive et bakeri og Jessika forklarer at det enten må være lite eller mye større for at det skal lønne seg. Det er også en tung jobb. Hun vet ikke helt hvor lenge hun kommer til å fortsette. Søvn er noe som må tilpasses jobben.
-Jeg er en som kan sove momentant, sier hun og ler.
På enkelte dager kan hun sove 15-16 timer hvis hun ikke blir vekket, men på andre dager kan det bli 4 timers søvn.
-Hvis du ikke har den egenskapen så kan du ikke være baker. Det er nesten så jeg går i hi, avslutter Jessika Hagerup.
